EN REVOLUSJONÆR PIONER

Regiforbundet har mistet en kjær kollega. Den svenske teaterlegenden Suzanne Osten har gått ut av tiden. Nyheten kom som et sjokk på alle oss som har hatt henne som forbilde. Ordet død er umulig å si om henne. Hun var så levende, alltid på vei videre. En revolusjonær anarkist som hele sitt liv kjempet mot undertrykkende samfunnsstrukturer og for barns rettigheter.

I 1967 var hun en av grunnleggerne av frigruppen Fickteatern som laget politisk teater som ble spilt rundt om i hele Sverige. Suzanne regisserte og skrev, noe hun fortsatte med da hun i 1971 ble tilknyttet Stockholm Stadsteater. Her skrev hun flere stykker sammen med Margareta Garpe, blant annet «Tjejsnack» som tok for seg kontroversielle tema som abort. Det store gjennombruddet kom i 1974 med musikkforestillingen «Jösses flickor!» som omhandlet den svenske kvinnekampens historie.

I 1975 grunnla hun Unga Klara, en egen scene ved Stockholm Stadsteater rettet mot barn og unge. For dette banebrytende arbeidet skulle Suzanne bli verdenskjent som barnas forsvarer. Gjennom teatret hamret hun inn viktigheten av å vise barns perspektiv på teatret, uten velmenende voksen sensur.

I «Medeas barn», som hun skrev sammen med Per Lysander i 1975, viser hvordan en skilsmisse oppleves fra et barns ståsted. I forestillingen «Hitlers barndom» av Niklas Rådström fra 1984 forteller hvordan Adolf Hitler som barn oppdras til å bli en fascist. Suzanne lot seg ofte inspirere av Alice Miller, en sveitsisk barnepsykoanalytiker som skrev om sammenheng mellom psykiske og fysiske lidelser i voksen alder, og ydmykelser i barndommen. Miller erstattet ordet oppdragelse med ledsagelse for å understreke at barn og voksne er likeverdige personer. Dette ble også grunnmuren i Suzannes teatersyn og utforskning av barns oppvekstsvilkår

I forestillingen «Flickan, mamman och soporna» av Erik Uddenberg i 1998 tok hun utgangspunkt i sin egen oppvekst med en psykisk syk mor. Hun ga både voksne og barn innsikt i hvordan det er å leve med psykiske tilstander. Det samme gjorde hun i «Pyret» 1991 som handler om en psykotisk jente og «I «Irinas nya liv» fra 1996 der skuespillerne utforsket hvordan det er å leve med en psykisk utviklingshemming. I Gränsen» fra 2000 som omhandlet en ung persons ønsker om selvmord. For Suzanne var ingen tematikk for vanskelig. Gjennom surrealisme og lek ufarliggjorde hun alvorlige tema og skapte trygge rom så det unge publikummet kunne forstå dem.

I Suzannes teatermaskineri var det normative uinteressant. Hun var anarkisten som oppløste forskjellen mellom barn og voksen, mellom sykt og friskt, mellom det vanlige og uvanlige. I 1999 laget hun «Besvärliga människor» av Nils Gredeby der hun lot mennesker som samfunnet blir oppfattet som grenseløse ta plass. I «Det allra viktigaste» fra 2004 gjorde hun noe av det samme. Disse forestillingene er eksempel på Unga Klaras egen forestillingsmetode. Den bygget på grundig research på tema og målgruppe der alle i produksjonen deltok. Prøvene til en kunne pågå i flere måneder for at forestillingen skulle finne sin form og tyngde. Skuespillerne fikk bruke lang tid på å skape sine karakterer ved å dykke inn i faktiske menneskeskjebner og la seg inspireres av dem.

Det var denne metoden Suzanne Osten underviste i som professor i regi ved Dramatiska Institutet fra 1995 til 2009. Mange av oss som er utdannet der har latt oss inspirere av hennes måte å lede en teaterprosess på. For henne var et inkluderende og trygt arbeidsrom er en forutsetning for å skape en bra forestilling. Diktatoriske regimetoder der én person gir svar på alle spørsmål, var for henne uinteressant. Summen av hver enkeltes bidrag, var alltid mer interessant.

Selv om teatret var Suzannes hjem, var arbeidet med film en viktig bestanddel i hennes kunstenerskap. Hun debuterte med filmen «Mamma» i 1982 og I 1986 kom komedien «Bröderna Mozart» som hun fikk Guldbaggen for beste regi for. Her til lands er hun best kjent for filmen «Tala! Det er så mörkt!» fra 1993. Den handler om et møte mellom en svensk-jødisk psykolog og en ung nynazist, som senere ble spilt på flere norske teatre. Etter det har hun gjort andre filmprosjekt, flere av dem som videreføring av teaterforestillinger.

Suzanne var aktiv som teaterregissør helt inn i det siste og så sent som i desember 2023 hadde hun premiere på sitt eget stykke «Konspiration» på Dramaten. Da teater-Sverige feiret hennes 80-årsdag tidligere i vår gjorde hun det klart at hun hadde mange planer for fremtiden. Slik ble det dessverre ikke.

Suzanne Osten har vært en stor inspirasjon for mange teaterregissører og dramatikere i Norge. Generøst har hun delt med seg av sin kunnskap og veiledet de som har villet lære av hennes metoder. Spesielt opptatt har hun vært av å styrke kvinners plass som historiefortellere i teatret. Da jeg etter mitt første år på dramatikerlinja på DI ville slutte fordi jeg ikke fikk regissere, tok hun meg med opp på rektors kontor og banket i bordet med krav om at jeg måtte få gjøre som jeg ville. Slik ble det, og i dag virker jeg både som regissør og dramatiker, takket være henne. Hun har hele veien stått ved min side og veiledet når jeg trengte det, slik hun har gjort for så mange andre.

I Oslo er vi heldige å ha fått vårt eget Unga Klara gjennom Tigerstadsteatret hvor teatersjefene Hilde Brinchmann og Wenche Paulsen viderefører Suzannes metoder og tankesett i sitt arbeid med å skape nytt teater for barn og unge.

Arven etter Suzanne er gigantisk. Hun var en pioner som banet vei på så mange områder. Det er vanskelig å se for seg hvordan teatret og barnekulturen hadde sett ut uten henne. ”När jag pratar om barnteater menar jag i själva verket revolution”, skriver hun i boken Mina meningar (2002).Nå er det opp til oss å ta teaterkunsten videre og bryte ny mark, igjen og igjen, slik hun gjorde, og skape opplevelser som beveger, forandrer og revolusjonerer.

Leve Suzanne Osten! Leve teatret!

Nina Wester – Dramatiker og regissør – Styremedlem i Regiforbundet

fotograf: John Leffmann